Inspirerende stille

Tekst: Henning Målsnes
Foto: Oddleiv Apneseth

Førstefiolinist Dag Anders Eriksen kommer fra Sørum. Han har vært ansatt i orkesteret siden 1993 og bor på Osterøy.

Hva er din beste konsertopplevelse?

Det er flere konsertopplevelser som sitter godt i minnet. En er fremførelsen av Brahms' tredje symfoni dirigert av veteranen Kurt Sanderling i 1998. Han arbeidet veldig grundig med orkesteret hele uken. og fikk musikken til å synge på en måte jeg tidligere ikke hadde opplevd. Forrige gang Sanderling var i Bergen var i 1936, som pianist for IFA-Andresen.

Jeg glemmer heller ikke avskjedskonserten til daværende sjefdirigent Dmitri Kitajenko med Sjostakovitsj' monumentale syvende symfoni «Leningrad» på programmet. Fremførelsen var intens og emosjonell. Kitajenko ble født i Leningrad i 1940, hans tolkninger av Sjostakovitsj har noe svært autentisk over seg, angsten og kulden i musikken blir ubehagelig.

En annen stjernestund var fremførelsen av Mahlers 10. symfoni med Andrew Litton tidlig på 2000-tallet.

Utenom orkesteret: Misha Alperin, Moscow art trio, Hun-hur-tu and Bulgarian voices' konsert på Festspillene. Tallis Scholars med Palestrina i Salzburg en fridag på turne. Maxim Vengerov's London-debut i Wigmore Hall som femtenåring. Listen er lang.

Hvor finner du/hvem er din største inspirasjonskilde?

I stillheten. Stillhet er for meg en forutsetning for musikk. Stillheten før vi begynner å spille rommer alle muligheter.

Øyeblikket du husker spesielt godt?

Det er en hendelse fra turne-livet. Under en togreise kom jeg i snakk med sjefen for reisebyrået som hadde kontrakten med å frakte oss rundt. Praten gikk lett og engasjert inntil jeg klønete fomlet lunsjboksen med te, paté og bearnaise med smørsiden ned, rett i fanget mitt. Min kakifargede bukse fikk med ett militærkamuflasjemønster. Reisebyråsjefen bemerker: «And how do you like the concert halls?»

Hvorfor ble du musiker?

Jeg er vokst opp i en familie med mye folkemusikk og dans, hvor musikken var sentral i feiringer og fellesskap. Mye gammeldans fra Nord-Odal. En historie fra 1907 kan illustrer hvor viktig dette var.

Min bestefar hadde som barn et sterkt ønske om å få seg en fele, men familien hadde ikke råd. Som tiåring bygde han en selv - av sjokoladekasse i blikk og tre. Fela er nå et familieklenodium. Oldemor og oldefar så at gutten mente alvor og kjøpte en fele til den svimlende sum av 12 kroner. Selv begynte jeg å spille som åtteåring. Familien gav meg god støtte og tok meg med på konserter og andre kulturelle aktiviteter.

Som lærere hadde jeg først Henrik Bergersen, siden Leif Jørgensen fra elleveårsalderen. Da visste jeg at det var musiker jeg ville bli. Så ble det Musikkhøgskolen med Arve Tellefsen og Bjarne Fiskum som lærere, og deretter Guildhall School of Music and Drama i London med Detlef Hahn som lærer.

Kan du fortelle om veien til orkesteret?

Da jeg studerte i London i perioden 1990-92, var jeg ofte i orkesteret som ekstramusiker og deltok på flere turneer. Jeg trivdes veldig godt i orkesteret og ønsket meg virkelig en jobb her. Jeg prøvespilte og fikk fast jobb i 1992. Siden har jeg vært her.

Har du en favorittkomponist?

Ja, det er Johann Sebastian Bach.

Hva er det beste med jobben din?

Musikken. Det å oppleve fellesskapet i musikken gjennom å spille sammen. Å sitte og erfare musikken bli skapt fra innsiden og samtidig bidra selv i et stort symfoniorkester. Trykket inne i et orkester kan bli vanvittig stort, det er vanskelig å beskrive.

Hvor mye øver du?

Øvingsmengden varierer etter arbeidets art. Før jeg setter meg ned med instrumentet pleier jeg å lytte til og lese musikken samtidig for å orientere meg i verket. Jeg prøver å avveie mengden egenøving til kravene i repertoaret vi spiller. I perioder med spesielt stort trykk med krevende repertoar er det ikke uvanlig for meg og mange kolleger å holde på med privat øving til langt ut på kvelden i tillegg til de daglige prøvene med fullt orkester. Arbeidet utenom orkesterprøvene er i disse periodene tredelt: Korrigeringer i hvordan jeg spiller ukens konsertrep­ertoar, forberedelser til fremtidige produksjoner i tillegg til tekniske øvelser og justeringer av mer allmen art.

Hva er dine råd til unge musikere?

De som vil bli musikere, vet det. Til deg som er usikker på om du vil; ikke bli musiker! Til deg som vil, men er usikker på om du kan; se om du kan sette av en intens periode med arbeid, og foreta en kritisk vurdering etterpå. Det som er avgjørende er utholdenhet, god læring og motivasjon I tillegg er det viktig å bli inkludert i gode og støttende miljøer. Å være musiker betyr at man velger en livsstil der en aldri blir ferdig med å søke etter den optimale fremførelse. Dette er både frustrasjonen og fascinasjonen: En blir aldri ferdig med arbeidet, men arbeidet er fantastisk!

Teksten er hentet fra konsertmagasinet for uke 2/2014.