Et liv fylt med toner

Tekst: Henning Målsnes
Foto: Oddleiv Apneseth

Bratsjist Helga Steen er bergenser og har vært ansatt i orkesteret siden 1974.

Hva er din beste konsertopplevelse?

Jeg kommer aldri til å glemme da mine foreldre tok meg med på konsert for å høre fiolinisten lsaac Stern som solist med Harmonien. Da var jeg seks år gammel, og etter konserten stod vi og ventet utenfor kunstnerinngangen for å få et glimt av den store stjernen. Jeg vinket til ham, og jammen vinket han ikke tilbake til meg.

Hjemme hos oss hadde vi ikke TV, og ofte satte min far på en klassisk plate om kvelden eller han leste dikt, og selv hadde jeg flere plater med Stern. Vi var en familie som aktivt benyttet oss av byens kulturtilbud, mest musikk, men ikke bare det. Vi besøkte også teatret og gikk ofte på kunstutstillinger.

Jeg var tre og et halvt år gammel da jeg begynte i musikalsk barnehage, og fem år da jeg tok til med pianoet. Fiolinen begynte jeg med som seksåring og jeg fikk Gunnar Sævig som lærer. Cello var jeg også innom som åtteåring.

Selv om jeg valgte fiolinen, endte jeg opp med bratsj. Konservatorie-orkesteret trengte en bratsj og jeg var stor nok til å kunne spille på en. Som tolvåring ble jeg altså bratsjist

Hvor finner du/hvem er din største inspirasjonskilde?
Jeg inspireres av den sinnstilstand man er i eller har vært i, og tilstanden kan gjerne komme fra selve musikken. Min far og alle mine lærere, Gunnar Sævig, Ernst Glaser og Karsten Andersen, har vært viktige for meg, og ikke minst mine lærere i London, fremfor alt Nic Roth. Dessuten var jeg i ungdomstiden jevnlig i København og tok timer med Knud Fredriksen i Den danske kvartett.

I fire år var jeg uten egen lærer, men spilte i orkester. Jeg svømte mye den tiden og satte både norsk rekord og ble norgesmester. Imidlertid savnet jeg musikken voldsomt. På landslagssamlingene hadde jeg med meg blokkfløyte og spilte tema fra Dvoraks 9. symfoni «Fra den nye verden». Gjennom et langt musikerliv har jeg aldri hatt vondt noe sted, og det skyldes kanskje den gode treningen fra all svømmingen.

Etter Ernst Glaser fikk jeg som syttenåring Karsten Andersen som lærer. Da fikk jeg også spille i orkesteret. Jeg studerte musikk ved The Royal Academy i London, men fikk fast jobb i orkesteret som tyveåring, før jeg fikk gjort ferdig studiene mine. Kammermusikk har alltid vært viktig for meg. For eksempel var jeg en av initiativtakerne til Hansakvartetten som kan feire sitt 25-årsjubileum i år.

Øyeblikket du husker spesielt godt?
Under en prøve satt jeg og snakket med en musikerkollega og fulgte ikke helt med på hva dirigenten sa og gjorde. Da sa min kollega noe som jeg ble så begeistret for at jeg ropte ut et entusiastisk «ja!». Det viste seg da at dirigenten, Kitajenko, nettopp hadde gitt noen instruksjoner til hele orkesteret. Alle lo godt

Hvorfor ble du musiker?
Musikken har alltid betydd mye for meg, og selv om jeg en kort stund vurderte å studere medisin, var det musiker jeg måtte og ville bli. Jeg husker hvor stolt jeg var da jeg fikk min første fiolin. Det var ingen andre på skolen som spilte fiolin, så jeg måtte alltid spille på skoleavslutninger. Det ble jeg minnet på da vi hadde klassetreff 30 år etter. De likte det ikke!

Jeg spilte også i en barnekvartett, blant annet sammen med Eivind Aadland, og likte det kjempegodt.

Kan du fortelle om veien til orkesteret?
Karsten Andersen fikk meg inn i orkesteret - jeg prøvespilte og fikk jobb. De første ti årene hadde jeg flere studieopphold i London. På en måte var det selvsagt at jeg skulle havne her. Jeg er jo så glad i Bergen!

Har du en favorittkomponist?
Jeg har mange. Den tsjekkiske komponisten Leoš Janáček er en av dem jeg er gladest i, både orkester­ og kammermusikken hans. Brahms og Beethoven, selvsagt. Carl Nielsen må vi heller ikke glemme, og etter hvert som jeg har blitt eldre, liker jeg Sjostakovitsj bedre og bedre.

Ellers må jeg jo si at det man spiller i øyeblikket er det viktigste. Det var også gøy å jobbe med de polske komponistene Lutosławski og Penderecki da var her med oss. Ikke å forglemme Giya Kancheli - den musikken går rett i hjertet!

Hva er det beste med jobben din?
Det å få lov til å jobbe med det jeg liker aller best Det er fantastisk å sitte midt i musikken og bidra.

Hvor mye øver du?
Det er vanskelig å svare på siden det kommer an på hva vi spiller. Jeg spiller mye, både i orkesteret og som kammermusiker. Den daglige pleie av klang og tone er selvsagt viktig.

Hva er dine råd til unge musikere?
De må følge sitt kall og stå på. Det er viktig å øve med hodet, være bevisst det man gjør, og ikke bare telle timer. Langsomt og riktig er bedre enn fort og galt Man bør vite hva man går til, men så er jo det heller ikke så lett! Men vær realist - det kreves mye.

Teksten er hentet fra konsertprogrammet for uke 47/2013.