Begeistres stadig

Tekst: Henning Målsnes
Foto: Susan Wilson

Hilary Foster kommer fra Omaha i Nebraska. Hun ble ansatt i Bergen Filharmoniske Orkester i 2006 og bor på Møhlenpris.

Hva er din beste konsertopplevelse?
Det var i Boston. Jeg spilte i orkesteret Emmanuel Music med Craig Smith som kunstnerisk leder. Orkesteret har en 40 år lang historie med å fremføre Bachs kantater hver søndag, men spiller i tillegg alt fra barokk til samtidsmusikk. Gruppen var veldig liten og spilte så godt sammen. Dirigenten var unik både som musiker og som menneske. Gruppen ble som en familie. 

Jeg husker spesielt et prosjekt hvor vi spilte to av Bachs kantater; "lch habe Genug" og "Mein Hertze schmimmt im Blut", med den strålende mezzosopranen Lorraine Hunt Lieberson på turné. Vi fremførte musikken mer som en forestilling og den var iscenesatt av Peter Sellars.

Forestillingen tok vi med til New York, London, Paris, Luzern, Wien og Amsterdam. Orkesteret var på scenen og iscenesettelse var sterk og enkel. Både Craig Smith og Lorraine Hunt Lieberson har gått bort, og begge to hadde stor musikalsk påvirkning på livet mitt. For meg ble dette en veldig nær, intens og vakker konsertopplevelse.

Hvor finner du inspirasjon, og hvem er din største inspirasjonskilde?
Min hovedlærer var selv en student av David Oistrakh, så jeg kan si at hans klang inspirerer meg mest. Han har så varm og rik klang, og en enorm uttrykksfullhet i spillet. For meg er det alltid så mye å nyte i musikken som vi spiller, og så mye å strebe mot når vi gir den til publikum. Hver gang jeg spiller et stykke om igjen, finner jeg noe nytt å lytte til. Musikken i seg selv er en enorm inspirasjonskilde.

Øyeblikket du husker spesielt godt?
Da jeg var på Tanglewood Music Center i 1997 var jeg konsertmester for den store japanske dirigenten Seiji Ozawa. Året etter ble jeg valgt ut av ham til å få være med i orkesteret som skulle spille på åpningsseremonien under de olympiske lekene i Nagano i 1998.

Orkesteret besto av musikerne fra alle orkestre som Ozawa var dirigent for. Det var noen fra Boston Symphony, New York Philharmonic, Chicago Symphony, Berlinfilharmonien, Wienfilharmonien etc. Jeg følte meg så heldig som fikk være en del av et orkester med så mange flotte musikere.

I Nagano fremførte vi Beethovens niende symfoni med fem kor fra ulike deler av verden som deltok via satellitt. Jeg var fremdeles student på den tiden, og det hele var en utrolig opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Kan du fortelle om veien til orkesteret?
Jeg studerte sammen med Gary Peterson (solotrompetist i orkesteret). Han kom til Bergen i 1999 og jeg kom for å være vikar i en måned året etter. Det var en fin opplevelse. Jeg ble så forelsket i byen og orkesteret, men dro hjem til mitt liv i Boston etter vikariatet. Like etter møtte jeg mannen min, Greg Koeller, som i dag er kontrabassist i orkesteret. Vi hadde et godt liv i Boston, men av og til tenkte jeg på det fine livet i Bergen. I 2006 fikk jeg vite at det var fiolinprøvespill i byen mellom de syv fjell og jeg prøvespilte. Da jeg fikk jobben flyttet vi hit.

Hva er din favorittkomponist?
Jeg kan ikke velge kun én fra så mange som jeg elsker, jeg er glad i all slags musikk. Bach og Beethoven kommer først, men følges av en flom med andre navn fra Mozart til Prokofiev og mange flere.

Hvorfor ble du musiker?
Jeg kan ikke huske at jeg noensinne bestemte meg for å bli musiker. Jeg har spilt fiolin siden jeg var fire år gammel. Jeg kommer ikke fra en spesielt musikalsk familie, men jeg husker at jeg som barn likte å ha noe som bare var mitt, en aktivitet bare jeg drev med. Jeg måtte skape mitt eget rom.

Da jeg skulle begynne på universitetet måtte jeg ta et valg, og det ble musikken. Fiolinen har alltid vært en stor del av livet mitt, og det har bare utviklet og utviklet seg. Siden musikken alltid har vært en del av livet mitt, var det naturlig å prøve å gjøre den til mitt liv.

Hva er det beste ved jobben din?

Jeg liker å spille orkestermusikk og er glad i kollegene mine. De er en utrolig flott gruppe mennesker. Jeg føler meg rett og slett heldig, og det er et privilegium å være i stand til å gi musikk til publikum. Musikken kommuniserer til mennesket på en måte som ingen annen kunstform kan. 

Hvor mye øver du?

Det er variabelt. Selvfølgelig må du øve mer når musikken er vanskelig, men også når orkesteret har lettere uker er det bra å ha litt tid til å øve for seg selv.

Hva er dine råd til unge musikere?

Det er litt vanskelig å si. Når man er glad i musikk er det ingen som kan fraråde deg. Det husker jeg godt. Men det er alltid vanskelig å ha et liv i musikkbransjen.

Jeg tror at man i fremtiden må være fleksibel og finne forskjellige måter å være musiker på. Men jeg er helt sikker på at musikk er veldig viktig og at det er verdt å satse på et liv i bransjen.

Teksten er hentet fra konsertprogrammet for uke 44/2014