Måtte tilbake

Tekst: Henning Målsnes
Foto: Oddleiv Apneseth

Jane Odriozola kommer fra England og ble første gang ansatt i Bergen Filharmoniske Orkester i 1989. På bildet står Jane ytterst til venstre.

Hva er din beste konsertopplevelse?
Jeg har så uendelig mange, og forskjellige. Jeg må uansett nevne turnekonsertene vi har gjort med Andrew Litton – i Berlin og i Wien, hvor publikum ga oss en fantastisk mottakelse. Jeg vil også trekke frem det å få lov til å arbeide sammen med de utrolig inspirerende dirigentene Robin Ticciati og Sir Mark Elder. En fremførelse av Schönbergs Verklärte Nacht ledet av Lawrence Renes var et annet høydepunkt.

Hvor finner du / hvem er din største inspirasjonskilde?
Uten tvil kollegene mine som har en slik uendelig ekspertise og unike erfaringsbakgrunner fra ulike land og kulturer. Jeg føler meg veldig heldig som får anledning til å jobbe sammen med dem. Selv om det høres ut som en klisjé, føles det virkelig som om de er min familie. Etter å ha vært borte fra Bergen en god stund, savnet jeg det gode miljøet, og alt det vi fikk til, så mye at jeg bare måtte komme tilbake. Å kunne være en del av våre fremførelser, midt i all den vidunderlige klangen, er det største som finnes!

Øyeblikk du husker spesielt godt?
Første gangen jeg spilte for læreren min, Jacqueline du Pre. Hun tok imot meg med en slik varme og inspirerte meg til å spille mitt beste. Jeg ble så fylt av energi at det føltes som om jeg kunne bestige en musikalsk Mount Everest, og det bare fra kraften i hennes personlighet. Hun var en utrolig instinktiv musiker.

Hvorfor ble du musiker?
Det var alltid musikk hjemme, og jeg ble inspirert av Jacqueline du Pre, som ble min lærer allerede da jeg var barn. Alt dette synes jeg er mye lettere å uttrykke gjennom musikken, ved å spille det som er i mitt hjerte. For meg er det en naturlig måte å «snakke på», og det bryter samtidig ned mange av de barrierer som finnes i vår verden. Akkurat det appellerer til meg. Religion, rase … - det blir ikke så viktig lenger når man kan lage musikk sammen.

Kan du fortelle om veien til orkesteret?
Jeg hadde en norsk brevvenn som inviterte meg til Bergen en sommer, og var så heldig at jeg fikk spille på Troldhaugen. Jeg ble hodestups forelsket i Bergen, og har i grunn alltid følt en tilhørighet til byen. Derfor bare ventet jeg på første prøvespill!

Har du en favorittkomponist?
Det er ikke så mange av oss som bare har én! Valget vil være avhengig av hvilket humør man er i, selve konsertsituasjonen, og mange andre faktorer. Men jeg føler uansett et nærmere slektskap med noen komponister; Richard Strauss (hans Fire siste sanger er mitt musikkvalg når jeg når fjellets topp en strålende dag), Jean Sibelius, Dmitri Sjostakovitsj og Prokofiev er andre gode valg. Det å kunne reise til interessante nye steder på turné, og være i stand til å tjene til livets opphold ved å gjøre noe jeg elsker. I tillegg er ingen arbeidsdag lik den annen.

Hvor mye øver du?
Du finner meg i Grieghallen hver dag fra kl. 08.00 og godt utover dagen etter orkesterprøven også. Øvingstiden avhenger selvsagt av programinnholdets vanskelighetsgrad, men vanligvis flere timer.

Hva er dine råd til unge musikere?
Ikke vær redd for å strekke deg, og rett og slett bare våge. Bruk enhver anledning til å spille kam-mermusikk – det gir deg så mye. Vær alltid åpen for nye ideer og vær ydmyk – husk at du aldri blir ferdig utlært som musiker!

Teksten er hentet fra konsertprogrammet for uke 12/2013