Mekker biler og blåser i trompeten

Tekst: Henning Målsnes
Foto: Privat

Jon Behncke er fra Sandefjord. Han bor på Hop og har vært ansatt i orkesteret siden 2002.

Kan du nevne din beste konsertopplevelse?
Jeg kommer aldri til å glemme den gangen faren min tok meg med for å høre trompetlegenden Maurice André i Oslo Konserthus. Jeg var 13 år og skulle oppleve min store helt spille Hummels trompetkonsert med Oslo-filharmonien. Maken til delikat trompetspill hadde jeg aldri før hørt, og jeg tror denne opplevelsen inspirerte meg til virkelig å satse på musikken og trompeten.

En annen stor konsert jeg husker var da vi, Bergen Filharmoniske Orkester, fremførte Anton Bruckners syvende symfoni med Stanislaw Skrowaczewski for noen år siden. Med ham på podiet ble det en helt annen Bruckner enn det vi var vant til å spille, men likevel føltes det på en måte helt riktig. Med få ord, lite fakter og en bitteliten dirigentpinne klarte han å balansere orkesteret og forme musikken så det ble en virkelig minneverdig konsert.

Hva eller hvem er din største inspirasjonskilde?
Det er vanskelig å trekke fram én spesiell person, men jeg inspireres daglig av mine musikerkolleger i orkesteret. Når alle rundt deg yter sitt aller beste, vil jo ikke du være dårligere, og på den måten både løfter vi og utfordrer hverandre.

Gode dirigenter inspirerer selvsagt, spesielt de som greier å få alle til å yte maks og dra i samme retning, så summen på en måte blir større enn enkelt-delene. Slike konserter blir spesielle, og kan gi deg som musiker skikkelig kick.

Tidligere i høst satt jeg i Griegsalen og hørte nettopp en slik konsert fra tilhørerplass. Sir Mark Elder dirigerte Richard Strauss’ Ein Heldenleben, og orkesteret låt utrolig bra. Jeg ble virkelig stolt av kollegaene mine, og ikke minst veldig spillesugen.

Nevn et øyeblikket du husker spesielt godt?
Første gang jeg spilte i Musikverein i Wien. Jeg var fortsatt student den gangen, men hadde vært så heldig å få være med Oslo-filharmonien og Mariss Jansons på turné. Vi spilte nettopp Richard Strauss’ Ein Heldenleben, og det var en mektig opplevelse for en ung student som meg. En utrolig vakker sal, og med en klang som får deg til å føle at du virkelig er en del av musikken. Det er med en viss respekt og ærefrykt man spiller i en sal der historien så til de grader sitter i veggene.

Hvorfor ble du musiker?
Det er ingen musikere i min familie, men begge mine foreldre var glade i musikk, og vi hørte mye på plater hjemme. Da jeg fylte ti år fikk jeg en brukt kornett til bursdagen, og da var det gjort. Jeg begynte i korps, og var så heldig å ha gode lærere fra starten av. Fra jeg var 13 år dro jeg jevnlig til Oslo for timer med Arnulf Naur Nilsen i Oslo-filharmonien. Han tok meg med på prøver og konserter med Filharmonien, og det ble snart klart at det var orkestermusiker jeg ville bli.

Kan du fortelle om veien til orkesteret?
Jeg var frilanser i Oslo da orkesterregissør Tarjei Flotve ringte og ga meg tilbud om et årsvikariat sesongen 1996-97. Det takket jeg selvsagt ja til, og fikk så enda et vikariat høsten 1998. På den tiden hadde jeg blitt militærmusiker, og jobbet i Divisjonsmusikken i Halden. Høsten 2002 ble endelig orkesteret utvidet med tre nye stillinger, og det ble prøvespill på trompet, fiolin og bassklarinett.
Uken før prøvespillet var jeg med orkesteret på turné i Europa. Det ble en snodig turné hvor jeg nok var lite sosial og brukte enhver anledning til å øve, men heldigvis ga det resultater. Jeg fikk drømmejobben, tok med meg kjæresten min og flyttet til Bergen.

Har du en favorittkomponist?
Jeg har egentlig ingen spesielle favoritter, og er ganske altetende når det kommer til klassisk musikk. Som trompetist er det alltid moro og utfordrende å få spille de store romantikerne som Mahler og Strauss, eller orkesterverkene til Bach, med sine halsbrekkende trompetstemmer. Brahms og Beethoven blir jeg heller aldri lei av.

Hva er det beste med jobben din?
Jeg har jo verdens beste jobb, og kunne ikke tenkt meg å jobbe med noe annet. Jeg føler meg privilegert som kan drive med nettopp det jeg har mest lyst å drive med.
Jobben er veldig variert, og ingen dager er like. Orkesterrepertoaret er så stort og variert at det stadig dukker opp musikk jeg ikke har vært borti før, selv etter ti år i orkesteret.

Hvor mye øver du?
Før jeg fikk barn følte jeg at jeg hadde all verdens tid, og øvde mye. Nå, med et hektisk familieliv, er tiden mer knapp, og da blir det et par timer øving hver dag.

Hva er dine råd til unge musikere?
Hvis du vil bli musiker må du satse 100 prosent og ikke gi opp. Jeg råder ingen til å satse hvis du ikke virkelig brenner for det. Da er det mye bedre å ha musikken som hobby.

Teksten er hentet fra konsertprogrammet for uke 14/2013