Slagferdig østerriker

Tekst: Henning Målsnes
Foto: Anette Friedel

Manuel Hofstätter spiller slagverk og er alternerende gruppeleder på pauker. Han kommer fra Linzområdet i Østerrike og bor på Askøy.

Hva er din beste konsertopplevelse?
Da vi spilte Holsts Planetene bare to dager etter at jeg prøvespilte og fikk fast jobb i orkesteret. Jeg var i lykkerus og følte at absolutt alt stemte. Planetene er i utgangspunktet et veldig morsomt verk å spille for oss slagverkere, og denne gangen ble alt forsterket.

Jeg husker også spesielt godt en kammerkonsert hvor jeg spilte Bartóks sonate for to klaver og slagverk sammen med Martin Grubinger, Ferhan og Ferzan Önder på klaver. Da kom vi alle virkelig inn i en god «flow», alt fungerte uten at vi måtte slite for det, og det var utrolig gøy å spille.

Hvor finner du/hvem er din største inspirasjonskilde?
Jeg kan i utgangspunktet bli inspirert av alt mulig. For eksempel mennesker som jeg ser opp til, som har kommet langt. Mennesker som vil noe, har innlevelse, lidenskap og tilstedeværelse. Mine egne barn så vel som idrettsutøvere kan gi meg mye. Jeg er opptatt av dem som presterer i øyeblikket. Alle lærerne mine har vært slike personligheter som alltid har klart å inspirere meg.

Øyeblikket du husker spesielt godt?
Da jeg skulle spiller 12 like slag på en rørklokke helt solo og jeg greide å bomme på ett av dem! Det var en operaforestilling med et stort, uoversiktlig og komplisert slagverkoppsett, og jeg følte at alle mine musikerkolleger satt og lo i det stille. Det var pinlig der og da, men i etterkant ler man godt av slike opplevelser. Det er heller ikke lett å glemme min første prøve med orkesteret. Da var alt nytt og jeg selv var veldig åpen, mottakelig og ville få med meg alt som skjedde.

Hvorfor ble du musiker?
Jeg begynte å spille piano veldig tidlig, allerede som seksåring, og det bare ble slik at jeg skulle bli musiker. Jeg fant tidlig ut at jeg likte best å spille selv, være aktiv og involvert framfor å lytte til musikk. Da jeg begynte å studere, ga musikken meg anledning til å reise mye. Det er viktig for meg. I musikk- og kulturverden generelt møter man også mange interessante mennesker. Så er det slik at man gjennom musikken kan uttrykke noe man ikke kan gjøre gjennom ord. Som musiker på scenen fascineres jeg også av å observere publikum, det å se hvordan de lytter og dras inn i musikken.

Kan du fortelle om veien til orkesteret?
Det hele begynte da min kjæreste – nåværende kone – fikk jobb i Bergen. Da var jeg enda student og jobbet i Bruckner Orkester Linz. Jeg hadde ikke tenkt å slutte og prøvespille for andre orkester, og var glad for at hun fikk jobben. Ikke minst fordi det ga meg en anledning til å komme videre og prøve noe nytt.

Jeg ønsket meg til Norge og det første prøvespillet som kom opp var i Oslo. Der ble jeg nummer to, men Tom Vissgren, også kjent for publikum i Bergen, anbefalte meg til Peter Kates som kontaktet meg for et vikariat som akkurat hadde kommet opp.

Orkesteret i Linz innvilget meg permisjon og jeg flyttet til Bergen i august 2009. I 2012 åpnet det seg en mulighet til å få fast stilling og jeg øvde som en gal til prøvespillet som ble arrangert en måned etter fødselstermin. Det ble en slitsom periode med sykdom og kav, men alt gikk bra til slutt …

Har du en favorittkomponist?
Det er umulig å trekke fram én komponist. En god komposisjon for meg er et verk man ikke blir lei, som man stadig kan finne noe nytt i, og som blir bedre og bedre. Et godt eksempel er Stravinskijs Vårofferet som var sjokkerende da det kom, men som har overlevd fordi det var bra. For en slagverker er komponister som Stravinskij, Bartók og Mahler fine å spille. De var alle nyskapende med hensyn til bruken av slagverk. Generelt er det en utfordring å gjøre slagverket til en integrert del av orkesteret.

Hva er det beste med jobben din?
Det å sitte midt i orkesteret er ubeskrivelig. Faktisk føler jeg at det kan være litt skuffende å sitte i salen og høre på musikk, det blir litt fjernt fra det jeg er vant med. Når man sitter i orkesteret føler man vibrasjonene og når blåserne puster. Klangen og volumet blir en veldig kroppslig og intens opplevelse. Mellom oss musikere som spiller kommuniseres det mye som ikke kan sies med ord.

Hvor mye øver du?
Alt fra ingenting til fem timer for dagen. Øvingsmengden avhenger av repertoar og hvor mye vi har å gjøre. Familien krever sitt og jeg må planlegge dagene godt. Jeg forbereder meg også ved å lytte til innspillinger av det vi skal spille.

Hva er dine råd til unge musikere?
Du må brenne for yrket for å være musiker. Kun da skal du satse på en slik karriere. Bruk tiden du har når du er student til å øve mye. Du vil aldri få så god tid senere i livet. Ikke fyll tiden med uviktige ting, men fokuser på å bli så god som mulig.

Teksten er hentet fra konsertprogrammet for uke 50/2013.